Geir Vikan retweeted
Replying to @GeViOz
Kina har brukt mer kull enn resten av verden tilsammen, hvert eneste år siden 2010.
Geir Vikan retweeted
MAJOR DEVELOPMENT
MICROSOFT, OUTLOOK EMAIL AND SEVERAL U.S. BANKS ARE REPORTING ISSUES
🇺🇸🇺🇸‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️‼️
Geir Vikan retweeted
i find it really weird seeing people say spacex trashed “boca chica beach” when in reality my grandparents lived in brownsville and i spent every summer as a kid on boca chica beach and it was a literal trash dump. it’s the cleanest now than i have ever seen it.
Geir Vikan retweeted
Russia has two foreign policy strategies: invading its neighbours and playing the victim.
Geir Vikan retweeted
General Douglas MacArthur sat at his desk in the Dai-Ichi Seimei Building in ruined Tokyo in early 1946, staring at an agricultural report that predicted eleven million Japanese men, women, and children would starve to death before autumn.
Japan's worst rice harvest since 1910 had collided with total wartime devastation, leaving mothers in Tokyo and Osaka boiling weeds and acorns to keep their babies alive.
A cold bureaucratic wall in Washington blocked every relief ship. Under Allied occupation directives, food imports for the defeated Japanese population were strictly restricted, and lawmakers in Washington argued that not a single sack of American wheat should go to a former enemy while Europe was still hungry.
MacArthur decided he would rather lose his five-star command than watch Japanese children die of hunger under an American flag.
Bypassing diplomatic niceties, he fired off a historic, icy telegram straight to the United States Congress: "Give me bread or give me bullets."
He told Washington flatly that if they refused to send food, millions of starving Japanese parents would riot for their children's lives, and he would never order American soldiers to shoot starving mothers in the streets.
Backed by former President Herbert Hoover's famine mission and public health chief Brigadier General Crawford Sams, MacArthur shattered the blockade. America shipped 3.5 million tons of emergency food across the Pacific, launched hot school lunches of bread and milk for 3.2 million Japanese schoolchildren, and saved an estimated eleven million Japanese lives from famine.
Conquerors throughout history took bread from the defeated to feed their armies, while America took bread from its own table to keep a defeated nation's children alive.
Geir Vikan retweeted
The useful idiots think Israel is trying to start a war with Turkey.
What they don’t know is that Bilal Erdogan, the son of Recep Tayyip Erdogan, is an extremely devout Muslim who has been working on multiple projects for the past 10 years to Islamize Turkey.
Graduates of programs run by Bilal’s organizations end up leading Turkey’s bureaucratic apparatus, and this will naturally turn Turkey into a deeply hostile country toward the Jewish state, one that will no longer be able to channel that hostility through diplomatic means, as Erdogan currently does.
Bilal’s influence now extends into Syria and northern Lebanon, and it is only a matter of time before a clash erupts between the Islamic state of Turkey, its proxies in the region, and Israel.
But of course, the useful idiots will blame Israel.
Turkey is simply the new Iran. A Sunni monster replacing the Shia monster.
«Deflasjonen i perioden 1920 til 1933 var massiv. Prisene falt i gjennomsnitt med rundt fem prosent per år. «
Nicolai Rygg og det tapte tiåret: Sentralbanksjefen som førte kronen tilbake til pari – til en høy pris
Nicolai Rygg ble sentralbanksjef i november 1920, midt i ettervirkningene av første verdenskrig. Kronen hadde mistet mye av sin verdi. Gullinnløsningen var suspendert, prisene hadde skutt i været under krigen, og tilliten var svekket. Rygg, tidligere direktør i Statistisk sentralbyrå og professor i statsøkonomi, hadde en klar linje: Kronen skulle tilbake til den gamle gullpariteten fra før 1914. Det handlet ikke bare om økonomi, men om Norges omdømme og nasjonal stolthet. En svekket krone ble sett på som et tap av ære og kredittverdighet. Sparernes tillit og landets moralske ryggrad sto på spill, mente han og mange med ham.
Politikerne visste trolig lite om de tekniske sidene ved pengepolitikk. Det var en tid da få på Stortinget hadde dyp innsikt i valutaspørsmål, kvantitetsteori eller internasjonale kapitalstrømmer. Det politiske flertallet støttet målet om pari, men ansvaret for strategi og gjennomføring ble i praksis overlatt til Rygg. Han ble den sterke mannen som drev linjen gjennom. En finanskomité uttalte senere at de ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til de samspillende faktorene til å kritisere Norges Banks disposisjoner. Det er et treffende bilde på politisk abdikasjon i et spørsmål som traff hele samfunnet. Rygg ga råd, og rådene ble fulgt. I ettertid var det få politikere som ville forsvare det som skjedde.
Resultatet ble det som ofte kalles Norges tapte tiår. Paripolitikken krevde stram pengepolitikk, høye renter og restriktiv kreditt. Prisene skulle ned for at kronen skulle stige. Det førte til en lang periode med deflasjon, konkurser, høy arbeidsledighet og gjeldskrise i jordbruket. Banker gikk over ende. Næringslivet slet med å bære gjeld som ble tyngre etter hvert som kronen styrket seg. Arbeidskonflikter og sosial uro fulgte. Politikken ble gjennomført med en konsekvens som i ettertid fremstår som brutal. Målet om pari ble nådd i mai 1928, men seieren var kortvarig. Gullstandarden ble forlatt igjen i 1931.
Deflasjonen i perioden 1920 til 1933 var massiv. Prisene falt i gjennomsnitt med rundt fem prosent per år. Totalt utgjorde prisfallet om lag 50 prosent. Fra 1920 til 1928 alene falt de med rundt 40 prosent, og nedgangen fortsatte videre. Det var ikke en mild tilpasning, men en kraftig kontraksjon drevet av politiske valg. Norges Bank har i ettertid brukt denne perioden som et skrekkeksempel når de argumenterer mot deflasjon. Frykten for fallende priser lever videre gjennom dagens inflasjonsmål og advarsler om «deflasjonsspøkelset».
Her ligger et viktig skille. Det Norge opplevde på 1920-tallet var det man kan kalle dårlig deflasjon: høy, vedvarende og menneskeskapt, forårsaket av sentrale myndigheters beslutning om å tvinge kronen tilbake til en gammel verdi etter en periode med kraftig inflasjon. Den kom brått, rammet hardt og rammet de som hadde gjeld og de som var avhengige av aktivitet i økonomien. Det står i kontrast til det man kan kalle god deflasjon, der en pengeenhet er forankret i noe reelt, for eksempel gull. Under en gullstandard kan priser falle over tid som følge av produktivitetsvekst, uten at det nødvendigvis utløser krise. Verdien er forutsigbar, og justeringen skjer mer gradvis. Den norske erfaringen på 1920-tallet viser hva som skjer når man først slipper verdien løs og deretter forsøker å tvinge den tilbake med makt.
Ryggs periode etterlot et varig avtrykk. Sentralbanken fikk redusert selvstendighet etter krigen, nettopp fordi erfaringene med en sterk, uavhengig sjef som drev en omstridt politikk ble så sterke. Samtidig minner historien om at når politikere overlater strategien til eksperter uten å forstå konsekvensene, kan kostnadene bli store. Det tapte tiåret var ikke en uunngåelig skjebne. Det var et resultat av valg – valg om å prioritere en gammel paritet og nasjonal ære foran stabilitet og en ny virkelighet.
23
Geir Vikan retweeted
Nicolai Rygg og det tapte tiåret: Sentralbanksjefen som førte kronen tilbake til pari – til en høy pris
Nicolai Rygg ble sentralbanksjef i november 1920, midt i ettervirkningene av første verdenskrig. Kronen hadde mistet mye av sin verdi. Gullinnløsningen var suspendert, prisene hadde skutt i været under krigen, og tilliten var svekket. Rygg, tidligere direktør i Statistisk sentralbyrå og professor i statsøkonomi, hadde en klar linje: Kronen skulle tilbake til den gamle gullpariteten fra før 1914. Det handlet ikke bare om økonomi, men om Norges omdømme og nasjonal stolthet. En svekket krone ble sett på som et tap av ære og kredittverdighet. Sparernes tillit og landets moralske ryggrad sto på spill, mente han og mange med ham.
Politikerne visste trolig lite om de tekniske sidene ved pengepolitikk. Det var en tid da få på Stortinget hadde dyp innsikt i valutaspørsmål, kvantitetsteori eller internasjonale kapitalstrømmer. Det politiske flertallet støttet målet om pari, men ansvaret for strategi og gjennomføring ble i praksis overlatt til Rygg. Han ble den sterke mannen som drev linjen gjennom. En finanskomité uttalte senere at de ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til de samspillende faktorene til å kritisere Norges Banks disposisjoner. Det er et treffende bilde på politisk abdikasjon i et spørsmål som traff hele samfunnet. Rygg ga råd, og rådene ble fulgt. I ettertid var det få politikere som ville forsvare det som skjedde.
Resultatet ble det som ofte kalles Norges tapte tiår. Paripolitikken krevde stram pengepolitikk, høye renter og restriktiv kreditt. Prisene skulle ned for at kronen skulle stige. Det førte til en lang periode med deflasjon, konkurser, høy arbeidsledighet og gjeldskrise i jordbruket. Banker gikk over ende. Næringslivet slet med å bære gjeld som ble tyngre etter hvert som kronen styrket seg. Arbeidskonflikter og sosial uro fulgte. Politikken ble gjennomført med en konsekvens som i ettertid fremstår som brutal. Målet om pari ble nådd i mai 1928, men seieren var kortvarig. Gullstandarden ble forlatt igjen i 1931.
Deflasjonen i perioden 1920 til 1933 var massiv. Prisene falt i gjennomsnitt med rundt fem prosent per år. Totalt utgjorde prisfallet om lag 50 prosent. Fra 1920 til 1928 alene falt de med rundt 40 prosent, og nedgangen fortsatte videre. Det var ikke en mild tilpasning, men en kraftig kontraksjon drevet av politiske valg. Norges Bank har i ettertid brukt denne perioden som et skrekkeksempel når de argumenterer mot deflasjon. Frykten for fallende priser lever videre gjennom dagens inflasjonsmål og advarsler om «deflasjonsspøkelset».
Her ligger et viktig skille. Det Norge opplevde på 1920-tallet var det man kan kalle dårlig deflasjon: høy, vedvarende og menneskeskapt, forårsaket av sentrale myndigheters beslutning om å tvinge kronen tilbake til en gammel verdi etter en periode med kraftig inflasjon. Den kom brått, rammet hardt og rammet de som hadde gjeld og de som var avhengige av aktivitet i økonomien. Det står i kontrast til det man kan kalle god deflasjon, der en pengeenhet er forankret i noe reelt, for eksempel gull. Under en gullstandard kan priser falle over tid som følge av produktivitetsvekst, uten at det nødvendigvis utløser krise. Verdien er forutsigbar, og justeringen skjer mer gradvis. Den norske erfaringen på 1920-tallet viser hva som skjer når man først slipper verdien løs og deretter forsøker å tvinge den tilbake med makt.
Ryggs periode etterlot et varig avtrykk. Sentralbanken fikk redusert selvstendighet etter krigen, nettopp fordi erfaringene med en sterk, uavhengig sjef som drev en omstridt politikk ble så sterke. Samtidig minner historien om at når politikere overlater strategien til eksperter uten å forstå konsekvensene, kan kostnadene bli store. Det tapte tiåret var ikke en uunngåelig skjebne. Det var et resultat av valg – valg om å prioritere en gammel paritet og nasjonal ære foran stabilitet og en ny virkelighet.
Before governments monopolized trade routes, merchants built the most successful commercial network in medieval history without a single standing army, central bank, or head of state.
The Hanseatic League, operating from 1241 to its formal dissolution in 1669, connected over 200 cities across northern Europe, from Novgorod in the east to London and Bruges in the west. Lübeck and Hamburg formed its spine. At its peak, the League controlled Baltic grain, Scandinavian fish, English wool, and Russian furs moving through a web of private contracts, standardized weights, and mutual legal protection between merchant houses.
No single sovereign owned it. The League held no territory. What it held was something far more durable: reputation enforced through boycott, its ultimate weapon. Merchants who cheated faced exclusion from every Hanseatic port simultaneously, which meant commercial death. You didn't need a prison if you could destroy someone's access to 200 markets overnight.
The Kontors, permanent trading posts in Bruges, London, Bergen, and Novgorod, operated under negotiated legal immunities from local rulers. Merchants funded their own security, their own warehouses, their own dispute arbitration. The League ran a surplus of institutional trust because nobody could print more of it.
Lübeck's herring trade alone moved an estimated 300,000 barrels annually through the 14th century. Bergen's Kontor handled Norwegian stockfish exports that fed Catholic Europe through Lent for generations. Private actors ran this continental-scale logistics network and had skin in every transaction.
The League began collapsing when territorial nation-states grew powerful enough to revoke the immunities they had previously signed away. The Dutch and English broke Hanseatic privileges through royal decree, not superior commerce. Political force displaced voluntary exchange, and the network fractured.
The state didn't outcompete voluntary cooperation; it outlawed it.
Geir Vikan retweeted
Maiwand, 27 July 1880. The last eleven of the 66th charged out of a walled garden into the whole Afghan army. The enemy who watched them die is the reason we remember them.
Geir Vikan retweeted
On this day, 15th November 1899, the Boers ambushed a British armoured train in Natal and took Winston Churchill prisoner. 3 trucks were thrown off the rails. 3 guns opened up from 600 yards. Churchill, a 24-year-old journalist, spent 70 minutes under that fire clearing the line. The engine escaped with the wounded. He did not. One officer who was there is said to have called him a very brave man but a damned fool.
The Boers had let the train pass, then blocked the line behind it. Running for home under shellfire, it hit the rocks at speed. The wreck shut the engine in.
The driver, Charles Wagner, a civilian, was bleeding from a head wound and had taken cover. By Churchill's own account he told Wagner that no man is hit twice on the same day. Wagner went back to his cab. Then, in the open, Churchill and a few volunteers used the engine as a ram until the line was clear.
The wounded were lifted onto the engine and it got away. Churchill climbed down and walked back alone for the men left behind. A Boer horseman cut him off at 40 yards. His pistol was on the engine he had just sent away. He put up his hands.
27 days later he escaped. In 1910, as Home Secretary, he saw Wagner awarded the Albert Medal.
That officer was Captain Wylie of the Durban Light Infantry. Both halves of his verdict were true. The first is why the engine got home. The second is why Churchill was not on it.
Stories like this are why I built The Stoic English — history most people never hear, told properly, without apology. The Guardians keep this work going. Comment JOIN and I'll send you the link.
#history #Churchill #BoerWar #BritishHistory
Geir Vikan retweeted
🚨 A New York Times investigation found that Iranian dams often sit near underground missile sites struck by Israel and the U.S. this year. The pattern suggests some of Iran’s water projects may have been designed to supply water and electricity to a network of at least 30 underground “missile cities,” allowing them to operate independently of outside utilities. The investigation also raises the possibility that some environmental activists arrested on espionage allegations in 2018 had unwittingly come across classified military sites during their fieldwork.
Geir Vikan retweeted
Sorry Nrk!
At Nammo legger ut sensitiv informasjon på en tilfeldig app, har ingenting med eieren eller utvikleren å gjøre.
Skriv i Donald Duck, og legg skylda på Walt Disney..
Nammo er selv skyldige i å sikre sin egen metadata.
Geir Vikan retweeted
What is Yiddish and how did it begin?
Yiddish is the historic everyday language of Ashkenazi Jews from Central and Eastern Europe and their descendants. The name comes from the Middle High German word for Jewish. It is a West Germanic language whose core grammar and vocabulary come from medieval German dialects, written in the Hebrew alphabet and carrying substantial layers of Hebrew, Aramaic, and later Slavic elements. For roughly a thousand years it was the mother tongue of millions of Jews.
Its origins lie in the ninth and tenth centuries along the Rhine in the area then called Loter or Lotharingia, around cities such as Mainz, Worms, and Speyer. Jews from northern France and northern Italy settled in these German speaking towns, some encouraged by Charlemagne for trade. They fused their earlier Judeo Romance speech and Hebrew Aramaic religious language with the local Middle High German dialects, producing the earliest form of Yiddish.
The oldest surviving written sentence appears in the Worms Mahzor of 1272. Hidden in red ink inside large Hebrew letters is a short rhymed blessing wishing a good day to the person who carries the heavy book to the synagogue. The grammar is mostly medieval German, two terms are Hebrew, and the whole is in Hebrew script.
From the Rhineland, Yiddish spread with Jewish migration. The Crusades, the Black Death, and repeated expulsions drove communities eastward into Bohemia, Poland, Lithuania, and beyond. In Slavic lands it absorbed new vocabulary while remaining Germanic at its core. A clear split emerged between Western Yiddish, still close to German, and Eastern Yiddish, shaped by Polish, Ukrainian, and other Slavic languages. Eastern Yiddish became the dominant form.
Printing in the sixteenth century helped standardize the written language. In the late nineteenth and early twentieth centuries a modern literary Yiddish flourished with writers such as Mendele Moykher Sforim, I. L. Peretz, and Sholem Aleichem. Before the Second World War it was spoken by roughly eleven to thirteen million people, mostly in Eastern Europe. The Holocaust destroyed the majority of those speakers and the dense communities that sustained the language.
Today Yiddish continues as a living mother tongue primarily inside ultra Orthodox Hasidic and Haredi communities, especially in New York and Israel. Estimates of total speakers range from several hundred thousand to around a million. A smaller secular revival of interest in literature, music, and language study also continues. The language remains a living record of a thousand years of Ashkenazi Jewish history, migration, and survival.
Curious about Jewish History? Hit the follow button.
Geir Vikan retweeted
They don't give weather warnings just so you can go down to the beach to see if natural selection still works
Writer: Ian
🚨 BREAKING: GINA HINOJOSA SAYS ELON MUSK IS FREE TO LEAVE TEXAS IF HE WANTS TO. “WE WON’T BEG HIM TO STAY. HE NEEDS US MORE THAN WE NEED HIM IN TEXAS. IF HE CHOOSES TO STAY, HE MUST ABIDE BY MY RULES AND PAY THE TAXES I WILL IMPOSE ON HIM, OR ELSE HIS TESLA GIGAFACTORY WILL BE SHUT DOWN.”
If he wants to move to Florida, especially since Governor Ron DeSantis has already invited him, he is free to do so. But we Texans stand for what is right, and I will not back down from my position.
🗣️ ELON MUSK: I don’t care about what the governor of Texas is saying. I just want to concentrate on my businesses and deals for now. If the need to move to Florida arises, then I will move. Florida is a great state, and it’s beautiful. I will consider taking my Tesla Gigafactory there. I have spoken with the governor, and he is okay with it. He has approved it.
🗣️ BYRON DONALDS: We can’t insult a businessman who wants to do good for Florida. We welcome businessmen and investors, so Florida is always open to you. We have enough space for the Tesla Gigafactory, and I know Gina Hinojosa won’t back down because she has been instructed by the Democrats and prominent figures like Barack Obama and Kamala Harris to take his company down following his 100% support for Donald Trump during the 2023 election.
If Elon wants to come to Florida, the road is open, and he is welcome anytime. His arrival would bring more benefits than disadvantages. Thousands of Floridians could gain access to job opportunities with competitive salaries. It could also stimulate economic growth, support local businesses, attract further investment and bring many other benefits to our state.
Gina Hinojosa appears to be allowing politics to overshadow economic opportunities. A reasonable approach should involve looking at what Tesla’s presence and investment could mean for ordinary citizens rather than turning the situation into a political battle.
At the end of the day, businesses need an environment where they can invest, innovate and grow. Florida should be competing to attract major investments, not giving Elon Musk reasons to take them elsewhere. 🔥
The real question is simple: why should Texas risk losing a businessman capable of bringing thousands of jobs and billions of dollars in investment? Texas should be doing everything possible to retain Tesla’s investment, not allowing political disagreements to push Elon Musk towards Florida.
They should not allow Tesla’s Gigafactory to leave Texas without making every reasonable effort to keep it there. Losing such a major investment could mean lost jobs, reduced economic activity and missed opportunities for local communities.
Texas should be competing to keep businesses, not creating reasons for them to leave. Economic development should come before political ego. 🔥






































