Olav Aukrust

Men lagna'n skruva meg fram sin visse veg,- eg skolv og gruva meg fram att steg for steg.

Eg gjekk og stridde med tvil i gråt og gru, eg stod og kvidde for høge livsens bru.

Himmel og jord syng høgsongen stor i gufsande vilt i høgtid og stilt. Stålblanke, håle høer med is kvasse mot skinande skyhimlar ris.

Skybragdi skin som raudbloma lin haustrømdi blår frostkald og klår. Fjellurdi ris upp so blankskura rein isvatn siklar i svellbard og stein.

ja, reis deg, vårelv, i kjærleiksvåren, og spreng og sprøyt so det skin og blømer i hugen min!

Vogg i solrennings-vind som tår på skogstjerne-kinn, - -

Sprøyt, so svellande knupp lèt seg skjelvande upp, renn i djupaste hav, spegle allheimen av.

Reis deg, vårelv, ja ris, reins og riv av deg is, slit dei kjøvande band, slå mot vårfengde land!

Eg vil tappe or tre vin i livande ved, - på kvist der søta heng klår drikke drjupande tår - ja, når sevjelaup går, blod blande med vår!

Eg vil velte meg naken i di møre og myr, ja kremja under mitt hold gyrme, gòr-myr og mold, knø klessande feit myr-mauk, frodig og heit!

Vigge, her ligg eg varm ved din angande barm - å, eg kjenner so vel all den eld i mi sjel! Eg ligg her tindrande vaken i eit fjell-eventyr--

ja, reis deg, vårelv, i kjærleiksvåren, og spreng og sprøyt so det skin og blømer i hugen min!

Vogg i solrennings-vind som tår på skogstjerne-kinn, - -

Sprøyt, so svellande knupp lèt seg skjelvande upp, renn i djupaste hav, spegle allheimen av.

Reis deg, vårelv, ja ris, reins og riv av deg is, slit dei kjøvande band, slå mot vårfengde land!

når blankt solauga rann som smil i gråt og blomen lauga av nattregn bleik og våt 2/2

Men då eg vakna, stod soli varm og log, og redsla rakna som morgonskodd i skog, 1/2

Drivkvit heggen hekk våt i svarte svad, i sleipe veggen med frodigbleike bald.

N'i djuvet runde frå fjellom skriuras, og elvi dunde og dogga lauv og gras. 1/2

og voks og slo inn i gras og grøne land, og gòvet stod ifrå fossen dagen lang. 2/2