RS

Jonas Gahr Støres Trygg Styring™ har gitt hver sysselsatt en ekstra årlig "skatteregning" på hele 61.000 kroner i form av storstatspolitikkens økte offentlige utgifter justert for inflasjon, på nåværende nivå. Det er effekten av 17,3 % realvekst i statsbudsjettene fra maktovertakelsen til i dag. Sammenlignet med realnivået i Solberg-regjeringens siste budsjettforslag har de rødgrønnes fem statsbudsjetter samlet økt statens utgifter tilsvarende rundt 314.000 kroner per sysselsatt. Dette er så viktig at det må repeteres: Støre-staten har samlet kostet hver arbeidende i snitt 314.000 kroner – et tall som vil øke også de neste årene. Og regningen må betales. Enten direkte gjennom skatter og avgifter, ved renter, eller med stadig større overføringer fra Oljefondet – som innebærer inflasjon, den "skjulte skatten". Og riktignok, realveksten i oljepengebruk er på rundt 38,3 %. Det har ført til inflasjon, som nå øker renten. Grafen viser statlig økonomisk ekspansjon siste overkanten 25 år. Økningen i offentlig økonomisk omfang er uten sidestykke.

Norges Bank setter opp renten for å redusere prisveksten. Samtidig har statsbudsjettet vokst med over 17 prosent i realverdi på fem år, med oljepengebruken omtrent like mye. Befolkningen blir bedt om å bremse mens staten fortsatt har foten på gassen. Dagens renteøkning er regningen fra Støres «trygge styring» og ekspansive storstatspolitikk. Artikkelen er omfattende og vil for noen oppleves innviklende, så her er en oppsummering med noen nøkkeltall og sentrale forklaringer som illustrerer utfordringen for dem som ikke ønsker 2000+ ord og full artikkel (som du finner i kommentarfeltet). Statsbudsjettet har vokst kraftig Finansdepartementets budsjettall for 2021 og 2026 viser en nominell økning på 671,5 milliarder kroner. Det tilsvarer en vekst på hele 43,6 prosent. Justert for KPI og omregnet til 2025-kroner tilsvarer det en realvekst på rundt 17,3 prosent. På bare fem år. Befolkningsveksten forklarer heller ikke utviklingen: Målt i 2025-kroner tilsvarer statsbudsjettets økning en realvekst per innbygger på om lag 12,4 prosent. Staten bruker rundt 42.000 kroner mer per innbygger i årlige utgifter enn i 2021, etter at både inflasjon og befolkningsvekst er tatt høyde for. Økningen i offentlige utgifter fordelt på antall sysselsatte tilsvarer en årlig "skatteregning" på hele 61.000 kroner. Siden år 2000 har statsbudsjettets samlede utgifter økt med rundt 148 prosent – etter at prisveksten er trukket fra. I samme periode har befolkningen økt med bare rundt 26 prosent. Og regningen må betales. Primært gjennom skatter og avgifter, eller gjennom stadig større overføringer fra Oljefondet. Utfordringen er at oljepengebruk er spesielt inflasjonsdrivende. Oljepengene fjerner budsjettbremsen – og øker inflasjon Oljekorrigert underskudd ligger nå på omtrent en fjerdedel av offentlige utgifter. Inflasjonsjustert oljepengebruk har økt med rundt 105 prosent på 10 år og er rundt 420 prosent høyere på 20 år. Når staten bruker disse pengene innenlands, skaper det kunstig, politisk styrt etterspørsel som ikke følger naturlige markedsmekanismer om effektiv allokering av ressurser. Dette er en betydelig årsak til den samlede inflasjonen er på omtrent 22,4 prosent fra 2021 til 2026. Oljepengene skaper en politisk utgiftskultur Når underskudd uansett kan fylles med oljepenger, svekkes insentivene til nøkternhet og prioritering: Dagens system premierer i langt større grad virksomheter for å argumentere for hvorfor de trenger mer penger enn for å dokumentere hvor de kan spare eller få mer igjen for hver krone. Riksrevisjonen slo i juni fast at myndighetenes arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlig sektor ikke er tilfredsstillende: Nær to tredjedeler av statlige virksomheter oppga at de i liten grad har insentiver til å fremme innsparings- og kuttforslag i budsjettprosessen. Tre av fire hadde de siste årene fremmet ett eller flere satsingsforslag, mens bare én av fem hadde fremmet forslag om innsparinger eller kutt. Riksrevisjonen peker også på at eksisterende ordninger kan bli videreført uten en reell vurdering av om pengene kunne vært brukt bedre et annet sted. Departementene mangler dessuten systematisk informasjon om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater i staten. Norge må tråkke på nødbremsen IMF mener finanspolitikken bør flyttes over til en nøytral innretning for å bidra til lavere inflasjon, og anbefaler at nye utgifter i større grad finansieres gjennom kutt, omprioriteringer og effektivisering andre steder. Målet er at staten ikke skal motarbeide Norges Banks forsøk på å dempe etterspørselen og få ned prisveksten. I Perspektivmeldingen 2021 advarte Finansdepartementet: «Fremover vil det i større grad være nødvendig å finne inndekning for nye satsinger gjennom omprioriteringer og reduksjoner i andre utgifter» – «og ikke ved økt bruk av oljepenger». Årsaken var den aldrende befolkningen med flere pensjonister og større utgifter til pensjoner, helse og omsorg, samtidig som det fødes for få nordmenn og veksten i antall yrkesaktive avtar. Det fører til at en mindre andel av befolkningen er i jobb og betaler skatt. Færre skal betale mer for flere. Fem år senere har statsbudsjettets samlede utgifter økt med 17,3 prosent i realverdi, og oljepengebruken tilsvarende. Kursen kan vurderes ved valgurnene Alt dette i betrakting, faller det naturligvis i ekstremt dårlig smak at rentehevingen kommer ett år etter at Arbeiderpartiet brukte «rentekutt for alle» som hjertesak i valgkampen. Frp-leder Sylvi Listhaug mener at velgerne har blitt lurt. Også hun trekker frem veksten i offentlig pengebruk som en faktor som bidrar til rentepresset. Høyres Henrik Asheim retter lignende kritikk mot regjeringen ved å understreke at finanspolitikken påvirker handlingsrommet til Norges Bank. Også KrF og Venstre har ved jevne mellomrom kommunisert tilsvarende poenger. Så da er det på tide å holde de borgerlige på ordet. Først i 2029 ventes inflasjonen å være tilbake på målet på to prosent. Det betyr at konsekvensene av den økonomiske politikken vil følge oss helt frem til neste stortingsvalg. Velgerne får dermed flere år til å vurdere om utviklingen samsvarer med løftene som er gitt – og om kursen bør fortsette eller endres. Vi er langt forbi tiden der vi kan talltrikse oss til valgseier, men det er fortsatt ikke for sent å trykke på nødbremsen og å snu. Vanlige husholdninger blir bedt om å bremse. Staten har fortsatt foten på gassen. Det er på tide å si fra. Det er på tide å kutte.