Яunar Ƨørgjerd

Som om ikke testen ikke er ille nok

Det er sånn det er med Sika. Hun sier ikke så mye. En sort labradortispe på snart tre år har sitt eget språk, og det er ikke bygget av ord. Det er bygget av det som skjer når vi kjører, når bilen svinger inn mot Nidarosdomen og hun skjønner det. Det er kanskje noe med lyden av bilen som endrer seg når vi nærmer oss, eller kanskje bare at hun kjenner det på seg. Uansett: hun reiser seg i baksetet. Ikke urolig, bare klar. Vi parkerer. Døra åpnes. Hun er ute før vi har rukket å tenke ferdig. Så går vi langsetter og bortetter Nidelvas bredder. Hun foran, litt til siden, nesa lav. Hun snuser på steinene og gresset og det som har vært der før oss. Det er ikke en travel snusing. Det er en grundig en. Av og til stopper hun og ser utover elva, som om hun sjekker at alt er som det skal være. Om det er nok elv i vannet, for eksempel. At domen står der den skal, at vannet renner dit det pleier. Så fortsetter hun. Halen i bevegelse. Ikke viftende, bare med. Vi går. Hun går. Noen ganger møter vi folk, og hun hilser med hele kroppen, men uten å stoppe for lenge. Dette er hennes tur. Når vi kommer tilbake til bilen, er hun klar til å hoppe inn igjen. Ikke fordi hun er lei, men fordi hun vet at det er sånn det er: først dette, så det andre. Hjemme vemter tyggebeinet. Det er ikke noe stort med det. Et vanlig tyggebein, kanskje litt bedre enn de vanlige, fordi det er en slags takk. Hun tar det. Ikke grådig, bare bestemt. Så legger hun seg. Og det er da det skjer. Gleden. Den kommer ikke som et utbrudd. Den kommer som noe som fyller rommet. Den setter nesten flekker på duken, ikke fordi hun søler, men fordi den er så sterk at den må feste seg et sted. Veggene tar imot den. Taket også. Det blir lettere å være i stua. Selv jeg blir glad, og det er jo ikke alltid jeg er det, ikke på den måten. Selv tannpastatuben på badet blir glad. Det er ikke noe jeg ser, det er bare noe jeg vet. At alt som er stille og vanlig, blir litt mer når hun ligger der og tygger og er fornøyd. Hun sier ikke så mye. Hun sier nesten ingenting. Men gleden hennes sier mer enn tusen milliarder ord. Den sier at det var en god tur. At Nidelva rant som den skulle. At domen sto der den skal. At vi gikk. At vi kom hjem. At beinet ligger der det skal. At alt er som det er. Og det er sånn det er.

Som dagene går og blir til uker, som blir til måneder og så til år... Noen dager og enkelte uker føles lengre, men egentlig går tiden veldig fort. Søndag morgen starter som alle andre morgener her i huset, med tur, frokost og en morgenkaffe som vekker det meste. Ha en søndag hvor tiden ikke går fra deg, men i et tempo du klarer å holde følge med og mestrer. God søndag og husk: NOK kaffe! ☕️

Mørkbrente bønner De ligger der, nesten svarte, som natt som ikke vil slippe. Har vært gjennom ild og varme, og tier om det de fikk se. En kvern, en kjele, en stille stund – og jorden våkner i en kopp. Så bitter at den nesten er søt, som tankene før de får stopp. Vi drikker det mørke, og kaller det morgen. Bønnene vet bedre, men sier det ikke.

Vært så opptatt med ingenting på morgenkvisten at jeg helt har glemt av både det ene og X. Her går livet sitt gang, med tur, frokost, søvn i øynene og morgenkaffe som rister liv i selv i de trøtteste sjeler. Ha en lørdag så stille og fredelig som det lar seg gjøre! ☕️

Blonder på kjolene, knepp på fiolene. Gjør krogdøren vid, drikk nu er tid! Cheers 🍻 Spis. Drikk. Lev. Mandag kommer uansett.

En kaffe, takk! ☕️

Opp til gleder, opp til isskraping; det er høst og det er fredag. Glad jeg har forvarming på bilen, så om jeg skulle noen steder, hadde jeg sluppet isskrapen. Jeg vet jeg har én, men det er heldigvis lenge siden jeg måtte bruke en. Man får ha litt sympati med de som ikke har. Sika har vært ute og gjort det Sika måtte gjøre. Jeg har snart drukket min første kopp kaffe. Det gir jo nesten automatisk en god start på dagen, og det beste av alt er at ingen, absolutt ingen, sier "GOD MORGEN!" med sånn overentusiasme i toneleiet. Jeg bare orker ikke det, ikke så tidlig. Bare la meg være. På jobb pleide de bare si "morn". De skjønte. Ha en dag akkurat som det passer deg. ☕️

Det ligger noen barnåler på ganggulvet. De ligger der som om de har kommet for å bli, men de har ikke det. De bare ligger der. Brune. Tørre. Ubrukelige. Det er noen stubber ute i hagen som minner oss på at det en gang var trær her. Sånne trær med barnåler på. Men de ble sagd ned lenge før min og Sika sin tid, så hvor nålene kommer fra, det vet ingen. Likevel kommer de. Ubett. En etter en. De legger seg ned og prøver være så usynlige som mulig, men Sika oppdager dem. Hun sutter på dem. Eller hva hun gjør. Lager lyd gjør det i alle fall. Så jeg prøver få dem ut så fort de kommer inn. Men de er mange. Og de fortsetter å komme. De fryser kanskje, tenker jeg. Vil inn for å varme seg litt. Men de er brune, og ser ikke ut til å være mer i live enn at de akkurat klarer å komme seg over terskelen. Så ligger de der. Når snøen kommer, slutter de å komme. Da overtar strøsteinene. De kommer snikende opp fra isen og sneen, klatrer opp langs skoen og ned i den, og ligger der til du tar av deg skoen. Da hopper de ut og legger seg på gulvet. Akkurat som barnålene. Og de er mange. Flere enn oss, det er jeg sikker på. Og det tar liksom aldri helt slutt.

Sika er en sort labradortispe, ute var det mørkt og så møtte vi en svart katt da vi var på vei hjem til den svarte kaffen, men vi? Nei vi ser ikke så mørkt på alt det sorte, det er bare sånn det er, tidlig en torsdags morgen i november. Ha en opplysende dag. ☕️

Første morgentur og morgenkaffe unnagjort. Resten av dagen tas som den kommer. Gjør drt til en bra dag! ☕️

Er det tirsdag igjen? Det var jo tirsdag bare for noen dager siden... Kaffen smakte godt. Svart, varm og akkurat som den bør og skal være. En skikkelig morgenkaffe skal få deg i gang uansett hvilken dag det er. Gjør det enkelt, men gjør det skikkelig. Ha en tirsdag uten snarveier. ☕️

Det begynner i oktober, med den første e-posten fra HR som bare heter «Julebord – påmelding». Da kjenner man det, den milde panikken blandet med en slags religiøs forventning. For nordmenn er julebordet den ene dagen i året der man får lov til å være den man egentlig er når ingen ser på. Eller, mer presist: den man blir når man drikker den ene gangen i året. Vi er et folk som har lært oss å like mat ingen andre vil ha. Lutefisken, for eksempel. En fisk som har blitt mishandlet så grundig at den fremdeles skjelver når den blir servert, som om den ikke har skjønt at det er over. Den smaker ikke særlig godt, så vi bruker den mest som glidemiddel for alt tilbehøret. Før vi går løs på den, bedøver vi oss med akevitt, rett ned i halsen. Etterpå fortsetter vi, sånn at vi etter en stund har glemt at vi i det hele tatt har spist lutefisk. En stund senere har vi glemt gode manerer. Enda litt senere har vi glemt hva vi heter, hvor vi bor, og hvem vi er gift med. Det er derfor man våkner i feil hus, i feil seng, med en kollega som ikke er fullt så fremmed som man skulle ønske. Feil seng, feil kone, feil mann. Noen har tømt magesekken i en taxi. Det kan bli dyrt. Jeg har heldigvis bare hørt om det. Men man blander alt som kan blandes, bare det har alkohol, og så lar man det bli som det blir. Historien og røttene sitter i oss: Vi spiser opp all maten med en gang, for man vet aldri om svenskene, tyskerne, EU eller naboen kommer for å ta den fra oss. Derfor har vi også lært oss å like ting ingen andre gidder å stjele. Men det går ikke alltid like vilt for seg. Nordmenn kjenner alltid et stikk av dårlig samvittighet hvis vi morer oss for mye. Derfor har vi familieselskap, der man samles og har det trangt og fælt, akkurat som i gamle dager. Den gangen man bodde flere generasjoner på en forblåst knaus, så bratt at man ramlet i fjorden hvis man snudde seg i søvne. Ungene hogde gaver rett ut av fjellveggen med bare nevene. Ett år var det mormors tur til å være julepynt, så hun sto midt på gulvet med et levende lys på hodet. Vi hedrer dem fremdeles, ved å stå i kø på H&M i desember og late som om vi fortjener å ha det så godt. Julen er jo en religiøs høytid. Vi samler oss om den egentlige hovedpersonen, Eyvind Hellstrøm, og hans glade budskap om svoren som skal være sprø. Og så drikker vi oss til at vi glemmer både svor, lutefisk og hvem vi er gift med. Det er tradisjon. Det er røtter. Det er julebord.

Ny uke, nye kaffekopper.

I går var det halloween. I dag er det allhelgensaften. Det er alltid noe man kan feire med en kopp kaffe. Kanskje med litt i kaffen, for de som liker sånt. Det gjør jeg ikke, men det er jo bare meg. Sika og jeg gikk ut før morgenlyset hadde begynt å lyse. På veien ut, på en helle med noe vått, sleipt nedråkket gress, skled jeg. Mens jeg falt mot høyre, siden foten mistet fotfeste, tenkte jeg på om vi tross regnet skulle dra en tur og gå langsetter og bortetter Nidelvas bredder, eller om vi bare skulle holde oss her i nærområdet. Så tenkte jeg på hva jeg skulle spise til lunsj, og hva jeg skulle ha til middag. Det er jo greit å ha noe å se frem til. Så landet jeg på hoftekulen. Det var ikke noe spesielt behagelig. Jeg har nok helt sikkert en eller annen gang slått meg mer enn dette, tror jeg. Mens jeg lå der, syntes Sika selvsagt dette var stor stas. Hun kunne se ned på meg istedenfor opp, og jeg syntes jeg så henne både smile og le av hele greia. Det er greit. Hun har jo lite å underholde seg med ellers, så tidlig på dagen. Det går bra, tror jeg. Stoltheten fikk seg vel en værre skade enn hofta. Kaffen smakte som en kaffe skal gjøre, og oktober har blitt november. Noen synes jo november er så trist og trasig. Både jeg og Sika er født i november, så vi skal ikke si noe om det, noen av oss. Ha en stødig søndag. Prøv å lande med stil. Av latinske novem som betyr ni; november var romernes niende måned. Gammelt norsk navn på november var 'Slaktemåned', eller Gormåned (gór betød innvoller etter slakt). .Så siden november er den ellevte måneden, ikke den niende, så burde den het ellevember.

🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🤪🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃🎃

Det drypper fra trærne. Ikke mye, bare nok til at man merker det når man står stille. Tåka henger i tretoppene og fyller rommet mellom grenene, som om den har bestemt seg for å bli værende litt til. Oktober er nesten ferdig med seg selv. November står klar et sted bak, men tar seg god tid. Det er noe med den tiden på året. Den haster ikke. Sika står der ute og venter. Eller venter ikke. Det er vanskelig å si. Hun ser ut som om hun har begynt på noe, men så har det stoppet opp. Det er ikke det at hun ikke vil. Det er heller ikke det at hun ikke må. Det er bare at noe mangler. En lukt, kanskje. En følelse av at bakken er riktig. Eller at stillheten er passe. Vi mennesker går bare inn, gjør det vi skal og kommer ut igjen. Det er liksom ikke så mange betingelser. For henne er det annerledes. Det skal stemme. Og når det ikke gjør det, blir det sånn. Hun står der. Jeg tenker at hun får bli ferdig når hun blir ferdig. Det er ikke så mye å gjøre med det. Imens drypper det videre. Inne er det kaffe. Mørkbrent, svart, og omtrent sånn den skal være når det er sent i oktober. Den smaker av det den er. Ikke mer. Sika kommer inn etter hvert, tygger seg gjennom frokosten sin, én perle om gangen, drikker litt vann etterpå, og så er det morgenstell. Det er det samme hver dag. Man merker det først når det er borte. Halloween får seile sin egen sjø i dag. Det er nok med det som er. Morgenbluesen holder en lav takt, og tåka letter kanskje etter hvert. Eller ikke. I gamle dager hørte man tåkeluren når det var sånn. Nå er det bare tåke. Man får se selv hvor man går. Ha en lørdag. Med eller uten sikt.

Blonder på kjolene, knepp på fiolene. Gjør krogdøren vid, drikk nu er tid! Cheers 🍻 Spis. Drikk. Lev. Mandag kommer uansett.

I dag startet vi dagen skikkelig, Sika og jeg. En tur, med litt hastverk, for Sika vil ha sin frokost, og jeg min første kopp med våkneopp-morgenkaffe. En skikkelig morgenkaffe brygget på nykvernede, mørkbrente kaffebønner. Så en tur innom dekkhotellet for å få lagt om fra sommer- til ikke fullt så sommerlige dekk. Kjører piggfritt, så ingen stor forskjell. Bedre før snøen kommer, eller noe sånt. Ser ut til å forbli mildt en stund til, og jeg er takknemlig for det. Den ekstra timen jeg fikk har jeg bestemt meg for å spare til 28. mars 2027, for da mister vi en. Ha en fin dag, med eller uten sommerdekk. #kaffeklink

Sika la seg her litt, hun.