Melan Koli

Jeg tror jeg er død. Jeg kjenner ikke smerter lengre. Hjertet er mykt og lett. Det samme er sjelen. Jeg er i et stort hvitt landskap. Flatt og stille og behagelig. Tomt er det her, men jeg er fylt opp av noe mektig. Ja, jeg er død. Endelig. Og byder Eder farvel!

J e g s y n k e r s l i k h o l d e r j e g m eg f l y t e n d e

I dypet av en skog Går jeg til grunne Langsomt, lik et tre Der venter forgjeves På sevje

Med lukkede øyne Stiger jeg på toget Leter meg frem Til kupeen Jeg åpner dem I første tunnel Mørket i meg Møter bergets

Jeg klarer meg fint på loftet. Jeg behøver ikke gå i kjelleren for å tenke mørke tanker.

Kommer du meg i møte Vil du først se min rygg Går du fra meg Vil du aldri glemme Dette møtet

Jeg går i livet inn Mitt hjerte som en vind Der banker Og er borte

Hun legger seg som en kald kappe over mitt knoklete liv. Inn til margen lengter jeg meg frisk. Se, nå bestiger jeg en bunn. Over den en langsom bro til dit vi engang var to.

Sjelens frost Gir diktet rim

Til Trump sier jeg: toll kan temmes.

Å skyte seg i foten er hull i hodet.

Denne svekker mitt vemod og er balsam for sorghjertet. @maria_solheim itromso.no/feedback/anmeldel…

When all is sad and done.

Jeg skroter mitt liv.

Mitt hjerte er dunkelt Av visnede blomster Jeg løper til korset Og tar det ut til folket Planter det i brun jord

Det slitne englar Ikkje orkar, men Likevel gjer: Haike i vegkantar Gråte framfor speglar Gå inn i kommentarfelt Gjere opprør Mot det ekstreme Høgre #nynov

Stillare enn snø Lyfter levd liv veng Flyg i skogar inn Streifar opprør Mot bork Mot ved Mot det som hindrar Fred #nynov

Jeg tar på meg Livets kjole Og går ut i snøens Hvite blomstereng

Mitt hjerte er Av gammel furuskog Med falne stammer Etter slagene