Mr. Pixel Paranoia

Hvor fikk du de farlige «antistatlige» holdningene dine fra? Hva skjedde, og når begynte det? For min del var det i 2003-2005 mens jeg jobbet i EU-kommisjonen samtidig som jeg studerte økonomi og pengepolitikkens betydning for nasjonal og internasjonal politikk. Innsikten som kom var et sjokk. Jeg fikk avsmak for EU, globalistene og vår egen norske politiske elite som var en del av det samme systemet. Sinnet gikk over i hat når jeg så hva politikerne og bankene gjorde i 2008. Da brukte de finanskrisen, som de selv hadde skapt, til å få mer makt og berike seg selv - på vår bekostning. Hatet jeg følte krevde altfor mye energi. På den tiden var det få andre nordmenn som ville innse at noe var galt. Svineinfluensaen i 2009 var dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Jeg havnet i en ubehagelig diskusjon med min daværende samboer om hvorvidt datteren vår skulle ta vaksinen (Pandemrix) eller ikke. Samboeren min hadde, i likhet med folk flest, tillit til anbefalingene fra WHO, politikerne og «ekspertene», men det hadde ikke jeg. Jeg ble deprimert av følelsen av at staten satt mellom oss to i loftsstuen mens vi diskutere. Resultatet ble at jeg la ned veto, noe jeg har god samvittighet for i dag. Jeg bar ikke nag til min samboer. Hennes vurdering var et resultat av den samme påvirkningen fra politikere og media som alle andre ble utsatt for, og som bare et lite mindretall ikke aksepterte. I 2010 innså jeg at engasjementet skapte så mye friksjon i livet mitt at jeg jeg ga opp engasjementet. Jeg ble en «normie» som konsentrerte meg om arbeid, familie og sykkelhobbyen min. Det skulle gå 11 år før jeg «reaktiverte» mine «antistatlige» holdninger. Fortvilelsen var der fotsatt, men jeg hadde lagt vekk sinnet og hatet, som tidligere hadde sugd meg tom for energi. Jeg sto tilbake med forakt, en forakt som vokste mens jeg skrev boken Kvikkleire parallellt med at politikerne utnyttet en ny krise - Covid 19 pandemien - enda grovere enn de hadde utnyttet finanskrisen. Etter at de nye dokumentene i Epsteinsaken er sluppet og det nå viser seg at den norske politiske eliten kanskje er blant verstingene i klassen, ser jeg at vanlige nordmenn er iferd med å våkne opp. Det er nesten skremmende å se hvor fort folk går fra å ha vært naive og tillitsfulle til å bli fylt av sinne og hat. Jeg håper de roer seg litt ned, heller gjør et forsøk på å forstå hva som har skjedd og hvorfor - og at de prøver å kontrollere følelsene som velter opp i dem bedre enn det jeg klarte for 20 år siden. Det å forakte den politiske eliten er nemlig vel så skadelig for eliten som om folket hater dem. Men forakt skader ikke oss selv på samme måte som hat. Mange lurer sikkert på hva som er den beste måten for å skaffe seg kunnskap om hvordan systemet som har vokst frem fungerer. Hvor bør man starte? Deichman anbefaler den lille illustrerte boka UNBAR (som betyr å fjerne stengslene), og sier at: «Du har trolig aldri sett noen avdekke et av våre mest grunnleggende systemer så nakent.» UNBAR handler om geopolitikk, globalisering og pengesystemet, og den hjelper deg med å forstå noen av de store linjene i verdenspolitikken og sivilisasjonens utvikling. I sin anbefaling av den 149 sider lille røde boka skriver Deichman videre: «Passer for deg som synes noe skurrer med dagens sosioøkonomiske orden.» «Syntesen er så fundamental at du sitter igjen måpende på vegne av din egen sivilisasjon.» «Autentisk, engasjerende og unik bok om pengepolitikk, globaliseringens trusler og pengemonopolets baksider.» «Idealismen er ikke bare forfriskende, men også nødvendig.» (Fortsetter 👇)

Siste innspurt før jul! Gjør det enkelt og bestill julegavene til deg selv og andre hos oss i UNDOQO!

I UNDOQO gjør vi ALT selv.

I stedet for space går kveldens Sunt Opprør fysisk, på Schoukjelleren på Grunerløkka fra klokka 19 i kveld onsdag 22. oktober. Jeg får dessverre ikke med meg Magnus og Martin, men tar med min gode venn Gregard Mikkelborg. Dette blir et uformelt meetup, og vi ser frem til å snakke med folk om alt fra inflasjon, politikk, gull, Bitcoin, ytringsfrihet og til og med kvikkleire for de som er interesserte i det, samt alt mulig annet. Vel møtt!

Podcasten Bitcoinsnakk har spilt inn en særdeles lyttbar serie som handler om Bitcoins Norgeshistorie. Jeg fikk æren av å være en av gjestene, og nå har de sluppet den første av fire episoder som handler om min reise, fra egenstudier av vikinghistorie og økonomi til Fraudcoin og deretter inn i Bitcoin. Nicolais proffe regi og produksjon imponerer, han har klart å gjøre dette både morsomt og underholdende. Anbefales!

Hva slags venner har du og hva mener de? Jeg har alle slags venner. Jeg har venner som elsker mange av meningene mine selv om de hater mye av det jeg skriver. Jeg har venner som bare vil se fremover selv om de blir lei av min messing om at vi bare kan forstå hvor vi bør gå hvis vi kjenner identiteten, røttene våre og historien vår. Jeg har venner som ønsker å bruke statsmakt til "å gjøre det rette" selv om de vet jeg mener fokuset alltid må være å redusere makt, for makt er farlig. Jeg har venner som er nasjonalister selv om de vet jeg mener nasjonalisme alltid har vært et farlig eliteprosjekt i Norge. Jeg har venner som irriterer seg over at jeg minner dem på hvor mye janteloven styrer dem samtidig som jeg selv driter i den. Jeg har venner som hater meg når jeg kritiserer dem og som elsker meg når jeg er enige med dem. Jeg har venner som misliker sterkt at jeg stadig minner dem på at frihetskampens gratispassasjerproblem er det største problemet vårt og at de selv er en del av det. Jeg har venner som tror de er nesten feilfrie selv men som aksepterer meg på tross av at jeg slett ikke er feilfri og på tross av at jeg sier at sånn er det med alle, også dem. Jeg har venner som er rasister selv om de vet jeg mener rasisme er et tegn på lav intelligens. Jeg har venner som driver intellektuelt snobberi, selv om de vet jeg forakter det og er mest opptatt av hvordan ideer virker i praksis. Jeg har venner som tror de er individualister selv om jeg er en kontinuerlig påminnelse om at de dypt inn inni seg har en kollektivist. Jeg har venner som mener de er hardcore supportere av markedsøkonomi selv om jeg peker på at noe av politikken de er for stinker av sosialistisk sentralplanlegging som umulig kan gjennomføres uten stor skade. Jeg har venner som ikke klarer å skille mellom rasisme og innvandringsskepsis, selv om de vet jeg skiller skarpt mellom det. Jeg har venner som hater at jeg minner dem om at ønsket om å tro på falske behagelige ideer forhindrer dem i å bruke det vettet de har fått utlevert. Jeg har venner som er imot homofili, selv om de vet jeg mener seksuell legning er en privatsak. Jeg har alle slags venner, fra normies til radikale tenkere, og vi er ofte dypt uenige. For alle vennene mine har til felles med meg at vi alle mener at vi må ha tanke- og ytringsfrihet i Norge. Mine venner aksepterer at det krever at vi må bli tykkhudet, tåle andres meninger og at egoet må bort slik at vi kan tørre å endre meninger når vi innser at vi tok feil. Det elsker jeg dem for. Det trumfer alle uoverensstemmelsene våre. For jeg dømmer folk først og fremst ut fra handlingene deres, ikke ut fra ideene de har. Folk kan ha både farlige og falske ideer. Men når du ser på vanlige folks faktiske handlinger er handlingene nesten alltid bare positive og gode. Slik er det også med vennene mine. Og den respekten jeg får fra dem tror jeg skyldes at jeg snakker fra levra og at jeg lar dem gjøre det samme. Hvilket bringer meg tilbake til spørsmålet jeg stilte i starten. Hva slags venner har du? Har de også så stor respekt for ytringsfriheten at dere klarer å tolerere hverandres mest ytterliggående meninger?