Sindre G. Meldalen

Når jeg leste denne kommentaren ble jeg først forbanna på Jon. Hvordan kan en mann som var daglig leder på beste vest uttale seg så kunnskapsløst, enkelt og sleivete om hvordan det er på Oslo Øst? Det er lett å mene noe om klubber som kvier seg for å sende ut årsavgifter på 2000kr når man sjøl satt som daglig leder i en klubb der det kan koste opp mot 40 000 kr (!) i året for å slå lærkule! Snakk om trolling i beste sendetid! Så konkluderte jeg med at Jon i beste fall ikke vet nok om de kompliserte forholdene vi har på Oslo Øst. Økonomien setter en stopper for folk, og Jon vet mest sannsynlig ikke at vi i Haugerud har flere hundre barn og unge om vi har gratis arrangementer, men at seks stykker dukker opp om det koster femti kroner. Eller at majoriteten av foreldrene våre er aleneforsørgere, jobber natt og jobber som taxisjåfører og kjører bortskjemte Stabæk-gutter hjem fra Michaels halv tre på natta. Eller har to jobber for å få ting til å gå rundt og den lille tiden de har igjen bruker de på noen timers søvn. Vi må rett og slett bare enkelt og greit skjerpe oss! Så slår det meg at Jon også har litt rett. Ikke alle er aleneforsørgere, ikke alle jobber natt og veldig mange har muligheter til å bidra i større grad. De som har muligheten, og ikke bidrar i sine nærmiljø på Oslo Øst må faktisk skjerpe seg. Det er ikke riktig at det på et foreldremøte som teller 40 barn møter opp tre foreldre. Det er provoserende at visse foreldre følger opp barna sine så lite at idrettslaget og andre aktører nærmest står for barneoppdragelsen. Eller at idrettslaget må punge ut tusenvis av kroner for å busse barna til kamp mot Jons unger på Oslo Vest en sen onsdag kveld fordi majoriteten av foreldrene har sett bønnen på Spond om kjøring til kamp, men ingen har svart. Eller trenerne mine som trener to-tre lag fordi ingen foreldre stiller opp og tror idretten er et sted man bare kan stasjonere barnet sitt. Det er rett og slett ikke godt nok, og folk må faktisk skjerpe seg. Hvorfor det er slik, og hva vi kan gjøre med det, er spørsmål jeg stiller meg selv hele tiden. Som daglig leder i hjertet av Oslo Øst er det en hverdag man står midt opp i og en hverdag man må håndtere nærmest fra uke til uke. I hvorfor-spørsmålet, tror jeg kulturforskjellene i noen tilfeller er så store ved at mange kommer fra land der stat og skole sørger for idretten, og det er ingen kultur for at man må bidra i en idretts-kontekst. Her må vi i idrettslagene bli enda bedre til å synliggjøre at idretten i Norge heldigvis står på egne bein, og det kan den fortsette å gjøre om vi alle tar i et tak. Undersøkelser viser faktisk at minoritetsforeldre vil bidra, men de vet ikke hvordan. Da må idretten faktisk skylde seg sjøl, og ikke bare be folk om å skjerpe seg. I spørsmålet om hva vi kan gjøre med det, så tror jeg det er flere ting. Vi må være tettere på foreldre. Idretten må inn i skolen og drive med kunnskapsformidling om hvem vi faktisk er. Frivilligheten og den norske kulturen for idrett må tydeligere inn i den statlige integreringen av nye landsborgere. Vi må satse på ungdommene som selv har opplevd verdien av norsk idrettskultur, og vi må utfordre de samme ungdommene til å ta med foreldrene sine på sosiale aktiviteter! Vi kan skjerpe oss på Oslo Øst, men vi trenger også hjelp til å håndtere disse utfordringene. Vi er allerede for få hender til å takle en enorm forespørsel for idrett. Ressursene er så små at vi mister nye idrettsmedlemmer og idrettsforeldre i jaget etter å drifte det vi allerede har. Her må vi ha hjelp av det offentlige, stiftelser og sponsorer for å kunne ha nok hender til å jobbe med dette. Dette er i stor grad et politikeransvar. Alle klubber på Oslo Øst er klare for å ta samfunnsjobben, men da må vi også ha ressursene til å gjøre det. Den politikerdebatten som nå utspiller seg har vi sett før, og det er synd Jon biter fem på, og blir provosert av en Rødt-politikers trang til å skylde på den andre siden. Det er det siste vi trenger i denne debatten