Per Ove Einangshaug

En overordnet fremstilling av militæret rolle i sivile spørsmål. Norge har bygget inn flere sikkerhetsmekanismer mot at militæret skal overta eller bli brukt som en generell problemløser i sivilsamfunnet. Det dreier seg ikke om én enkelt lov, men om grunnloven, politisk kontroll, et tydelig skille mellom politi og forsvar, og strenge vilkår for militær bistand til sivile myndigheter. Det grunnleggende prinsippet er at Forsvaret skal beskytte Norge mot ytre trusler og ivareta landets sikkerhet. Det skal ikke være en alternativ politisk myndighet når samfunnet opplever problemer med kriminalitet, demonstrasjoner, uro eller offentlig administrasjon. 1. Grunnloven setter en historisk sperre Grunnloven § 101 tredje ledd Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten lovhjemmel, med et særskilt grunnlovsunntak knyttet til opprørssituasjoner. Bestemmelsen stammer fra 1814. Den skulle blant annet hindre at den utøvende makten brukte militæret vilkårlig mot sin egen befolkning. Dette er den konstitusjonelle kjernen: Militær makt er ikke et fritt tilgjengelig virkemiddel for regjeringen mot befolkningen. 2. Politiet har ansvaret for den sivile orden Norge skiller mellom to hovedoppgaver: Politiet: kriminalitetsbekjempelse, offentlig orden, demonstrasjoner og ordinær håndheving av loven. Forsvaret: forsvar av landet, suverenitetshevdelse og militære operasjoner. At politiet mangler ressurser, betyr derfor ikke automatisk at Forsvaret kan overta oppgaven. Politiloven § 27 a åpner for militær bistand, men innenfor bestemte rammer. 3. Bistandsinstruksen regulerer når militæret kan hjelpe Den fastsetter blant annet: Politiet skal normalt forsøke å løse oppgavene med egne ressurser. Forsvaret kan bistå ved blant annet terror, alvorlige trusler, ulykker og katastrofer. Bistanden må være forenlig med Forsvarets primære oppgaver. Bruk av makt må ha rettslig grunnlag og være nødvendig og forholdsmessig. Politiet har det overordnede ansvaret for ledelsen av politioperasjonen. Det er altså ikke slik at en militær sjef på eget initiativ kan bestemme at Forsvaret skal «rydde opp» i et sivilt problem. 4. Hvem kontrollerer hvem? Stortinget Vedtar lover og utøver parlamentarisk kontroll med regjeringen. Regjeringen og departementene Styrer Forsvaret innenfor lovene og de politiske fullmaktene. Politiet og Forsvaret Har forskjellige mandater. Ved bistand til en politioperasjon er det politiet som har den overordnede operative ledelsen. Dette er ikke en absolutt sperre mot militær bistand. Det er en ordning som skal sikre at bistanden skjer på lovlig grunnlag, etter bestemte beslutningsprosesser og under sivilt ansvar. 5. Men kan Forsvaret likevel brukes til å løse sivile problemer? Ja. Det er viktig å skille mellom tre situasjoner: Norge har dessuten et system for totalforsvar, hvor militære og sivile ressurser samarbeider. Dette er ment å styrke samfunnets motstandskraft, ikke å gjøre Forsvaret til en overordnet myndighet over sivile institusjoner. De bidrar i katastrofesituasjoner For øvrig kan jeg tilføye at norske mannskaper og befal er godt med demokratiets virkemåte og at det er en sterk oppslutning til den. De som roper på militære løsninger vil nok bli møtt med hoderysting. Derimot vil de møte en aversjon, og motvilje. Å skyte på sine egne pga uenighet forbinder jeg med svært annerledes land enn Norge. Bakgrunnen kan finnes i flere ting. Erfaringer fra andre verdenskrig som ga «Plakten på veggen» og mange militæres erfaring med konflikter i andre land (INTOPS). Og solid utdannelse. Dessuten hva slags sinnelag har disse som roper på militæret i strengt talt sivile spørsmål? Politisk tilkortkommenhet og representativitet renner meg i hu.